Ulykken som eg aldri komme te å glemma

I går sko skolen te Oslo for å se på utstillinger og musikal. Læreren til fotoklassen var blitt lagt inn på sykehuset, så jeg hadde hele dagen fri i Oslo.

Klassen min gikk samlet til en fotoutstilling av mennesker som hadde mistet en fot eller arm pga. landminer.

Etter dette gikk vi samlet til Fridays å spiste god mat! Var kjempe koselig!

Siden jeg hadde hele dagen på meg, tenkte jeg at jeg skulle besøke en veninne senere.

Jeg tok toget klokken fire, å kom til Askim klokken 5.

Veninna mi kom syklende ned mot meg, og det var da ulykken intraff. Hun bremset litt for hardt med forbremsen, og dermed føk over styret, tok salto og landet med ansiktet ned mot asfalten.

Jeg var i sjokk, å klarte nærmest ikke bevege meg da jeg så henne ligge på bakken.

Hun reiste seg, og jeg så et stort kutt i haka, og noen skrubbsår.

Ble ganske lettet over dette, men fant fort ut at det ikke var bare haka som hadde skadd seg. Veninna mi kunne ikke røre armene sine, og hadde store smerter i begge.

Vi gikk til legevakta (igjennom byen og 15-20 min gange) og hun fikk beskjed om at hun hadde brukket begge armene og hun måtte sy noen sting i haka. Syingen klarte de gjøre på Legevakta, men hun måtte til sykehuset i Fredrikstad for å få håndleddene fikset.

Vi tok en taxi fra Askim til Fredrikstad, å henvendte oss til akuttmottaket.

Her fikk veninna beskjed at høyre arm måtte opereres, mens den venstre skulle bare gipses.

Etter mye frem og tilbake, og mye sprøyter, draing av ledd for å sette dem på plass og undersøkelse om alt var klar til operasjonen, fikk hun kommet seg i seng på sykehuset, og jeg måtte finne et sted å sove for natta.

Skulle først ta nattoget til Oslo, men det gikk ikke før 04.37, så jeg tenkte jeg måtte sove på benken på togstasjonen. Dette ble alt for kaldt, så jeg fant ut at jeg måtte finne meg et hotel. Desverre var ikke byen så nær som jeg trodde, så jeg vimset rundt å lurte på hvor i søren denne byen var.

Heldigvis fikk jeg hellet med meg, å traff noen av de koseligste menneskene jeg noen gang har møtt! De hjalp meg med å snakke me sykehuset om det virkelig ikke var et sted å sove på sykehuset, i og med at jeg var her for jeg hadde hjulpet en veninne som ikke kunne bruke hendene sine. Men nei, det gikk ikke, så Thea, som hun jeg traff het, og samboeren lot meg sove på sofaen deres den natta.

Jeg fikk varm peppermynte te før jeg la meg, og det var da jeg fant ut at det var mer som ikke hadde hatt den beste dagen. Thea hadde mistet Bestefaren sin den dagen, og hadde sett ham ta sine siste åndedrag. Vi satt oppe til litt sent, for jeg tror det var godt for Thea å få snakke ut om hva som hadde skjedd i dag å slik, så vi la oss ikke før 2 tia.

Når jeg sto opp dagen etter, laget de frokost til meg, og ga meg en varm klem før jeg sa for tusende gang takk og gikk mot toget.

Denne dagen kommer jeg aldri til å glemme, ser enda bilder av hu som flyr over sykkelen.

Er evig takknemlig for det Thea og samboeren gjorde for meg, kommer aldri til å glemme de varme menneskene som hjalp meg til å få en opptur etter den forferdelige dagen. Vet ikke hvordan jeg kan takke de nok!